Denne sida blir fylt ut i nær framtid, i mellomtida kan du smøre deg med tålmodighet eller lese engelskversjonen.
Mange grunner egentlig! Rundt starten av 2021 innså jeg at jeg ikke var så hetero som tidligere trodd. Siden har jeg bytta på hvordan jeg beskriver kjønnsidentiteten min flere ganger, men en ting har alltid vært klart: jeg kommer aldri til å passe inn i kjønnsbinæret og de vilkårlige reglene som følger. Jeg praktiserer noe jeg kaller kjønnsanarki, men mer om det nedenfor.
Vanligvis bruker jeg Dissonans uansett språk nettopp fordi jeg er norsk, men du kan bruke hva som helst. Navnet mitt er ikke den fonologiske framstillinga, altså hva du hører, men heller strengt tatt konseptet som ordet forestiller.
Grunnen til at navnet ikke er alltid Dissonans og hva enn slags omskrivinger av navnet på andre språk (som du kan forvente ved mer "normale" fornavn) er fordi at jeg vil at alle skal skjønne meninga, uansett språk. Vet du hva dissonans er så vet du noe om meg. Etter å ha endra navn én gang allerede føler jeg at jeg har mista noen form for tilknytning til et "lydbilde" som personlig kjennetegn, så jeg er ikke så veldig opptatt av hvordan navnet mitt høres ut. Dissonans føles unaturlig og klønete for meg også, og det er på gjørs.
Det er et musikkbegrep, fordi musikk betyr en Hel Del for meg. Det er en av de få spesialinteressene som aldri går vekk, formen bare endrer seg. I grunn er dissonans en veldig viktig del av veldig mye musikk, og du merker det tydelig om det forsvinner. Du burde merke det om jeg forsvinner også.
Det er også dissonans som i uenighet og uoverensstemmelse. Jeg kommer ikke så lett overens med folk; om ting går greit så er det som regel fordi jeg har rundt ti år med bevisst trening og nesten trædve år med traumer som hjelper meg gjennom denne labyrinten av menneskelig samhandling. Nå har jeg ikke lyst til å undertrykke min egen personlighet noe lenger, ikke for noen som helst, så jeg avmasker autismen. Jeg får lov til å være en skeiv, autistisk, funksjonshemma raring - det autentiske meg - og så kan folk bare leve med at samtaler føles rare ut. Det betyr ikke at jeg er dårlig på å kommunisere, langt ifra! Jeg er tydelig og vennlig, jeg bare gidder ikke bruke energi på ting som smalltalk eller å delta i irriterende undertekstspill. Det er noen andres tur til å føle seg utskilt.
I tillegg har ingen andre navnet Dissonans (så vidt jeg har sett, om du også heter Dissonans så ta kontakt!!). Jeg er ikke nedtrykt av forventelser basert på kjønn eller rare kulturelle forventninger som at visse navn hører til visse generasjoner; navnet mitt betyr MEG. Hva enn slags verdier du gir navnet/ordet Dissonans er ganske sikkert sanne om meg også og allerede redegjort for, vettu.
Nesten hver eneste person jeg har introdusert meg selv med navnet mitt har gitt det komplimenter. Det er ikke helt klart hvor mye de tenker over det, men jeg må anta at en eller annen del av det resonerer med dem og de vet ikke helt hvordan de skal ordlegge det, så de sier bare "fint navn!" og sier seg ferdig med det. Om de bare beundrer det fordi det er noe nytt er nok for meg. Men egentlig er det en liten måte for me å skrike på folk HALLO!!! Hele rammeverket av sosiale regler er kan formes, om ikke fullstendig forkastes!!! Du trenger ikke prøve å passe inn i de smale boksene du blir fortalt er ubrytelige!!!", og håpet er at en gang iblandt gir det noen en åpenbaring.
Helt enkelt sagt, om du føler at livet ditt ville vært bedre om du endra hvordan du ser ut, oppfører deg, kler deg, eller tenker om deg selv, så kan du utføre disse endringene helt uten videre. Du er ikke nødt til å endre kjønnsidentitet eller noe bare fordi du har lyst på nytt navn, pronomen, klær, eller hormoner; alle disse tinga kan endres uavhengig av hverandre, og du har lov til å være akkurat hvem du ønsker å være.